Stjerner i sikte

Frank Sinatra på boardwalken. Dette kjente bildet av Sinatra og hans entourage tok O’Neill ved strandpromenaden i Miami i 1967. Fotografiet nøret opp under ryktene om at Sinatra hadde mafia-forbindelser, mens sannheten er at det ble tatt da Sinatra var på vei inn til filmsettet til Lady in Cement, og mennene rundt ham er folk som jobbet i filmstudioet samt hans private livvakter.

I femti år har fotografen Terry O’Neill tatt bilder av rockestjerner og skuespillere. Bilder som avspeiler en æra der det intense psykologiske portrettet var med å skape ikoner.

Göteborg (KUNST): The Rolling Stones, Elvis, The Beatles, Frank Sinatra, Liza Minelli, Elton John er bare noen av navnene på den endeløse listen over folk som har blitt fotografert av O’Neill. Det er ikke vanskelig å se for seg at en fotograf som alltid har omgitt seg med de største stjernene fra showbiz, vil bære preg av dette på en eller annen måte; at man enten blir som dem, utilgjengelig og litt arrogant, eller at man tar den motsatte tilnærmingen; mister seg selv litt og kun blir et middel for noe andre vil oppnå – et blankt lerret der andre kan skrive sin signatur.

Terry O’Neill er ingen av delene. Presis til avtalt tid kommer han slentrende mot oss i galleri Valerie i Göteborg. Han strekker ut en hånd for å hilse.

– Hello. I’m Terry, sier han med et lunt smil.

Født på Londons østkant og med en drøm å bli jazzmusiker var det litt tilfeldig at han havnet midt i episenteret av det som skulle bli stjernefotograferingens æra.

– Jeg hadde lyst til å reise, jeg hadde lyst til å spille trommer og jeg trengte penger, sier han med bred cockney-aksent idet vi setter oss på to fluktstoler i galleriet. Han er enkelt og elegant kledd og virker mye yngre enn sine 77 år. Glimtet i øyet og smilet er hele tiden på lur.

– Jeg søkte jobb som flyvert i flyselskapet BOAC. Men heldigvis trengte de ikke flere verter, de trengte en fotograf, så da ble jeg ansatt som det. Jeg lærte mye om fotografering da, og siden fikk jeg jobb som fotograf i avisen The Daily Sketch i 1959, der man akkurat hadde begynt å ta bilder av musikere og kjendiser. Der lærte jeg meg faget fra bunnen og fikk den solide kunnskapen jeg trengte for å kunne ta spranget helt ut.

Jeg har aldri fotografert Marilyn Monroe. Det er synd, men sant.

Og resten er, som man sier, historie. O’Neill viste tidlig talent for faget og hadde en særegen evne til å fange den nye tidsånden med unge musikere som The Beatles og The Rolling Stones. Han ble den faste celebrity-fotografen i avisen. I femti år har han tatt bilder av de fleste superkjendiser verden har sett. Han var Elton Johns faste fotograf, Raquel Welch er en nær venninne. Tom Jones og Frank Sinatra har han fulgt i tretti år. Han var den første fotografen som tok avisbilder av The Rolling Stones.

Har du blitt blasert av å møte så mange ekstraordinære mennesker?

– Oh no, på ingen måte! Jeg syntes det var like spennende hver gang jeg skulle på nye oppdrag med nye mennesker. Du vet, kjente mennesker har kanskje noe eksepsjonelt ved seg, men i bunn og grunn er de akkurat som alle andre. Og for meg var det viktig å få frem personen bak masken og bak mediaglansen. Jeg var interessert i det virkelige mennesket.

Foto: Anne Vesaas.

Det som er så fengslende med O’Neills bilder, er at de viser celebritetene i deres mest ubeskyttede og oppriktige øyeblikk. Skjønnhet og skjørhet fanget i ett. Han kommer bak fasaden, og selv om han absolutt får frem stjernenes glamorøse side, virker ikke bildene tilgjort. Som om betrakteren får ta del i denne ellers så mytiske verden. Når han tar bilde av den engelske dronningen, så er det mennesket Elisabeth vi ser, ikke monarken. Etter manges oppfatning er O’Neill en kunstner, men selv omtaler han seg helst som fotojournalist.

Hvordan tenker du når du skal komponere et bilde?

– Noen av bildene er helt spontane. Som bildet jeg tok av Frank (Sinatra) mens han går nedover boardwalken i Miami i 1967. I nærheten sitter det noen helt vanlige badegjester som ikke tror sine egne øyne når Frank kommer slentrende rundt hjørnet sammen med en del folk fra studioet. Det var det første bildet jeg tok av ham, og siden har jeg fotografert ham gjennom 30 år.

Men det kan også gå motsatt vei der jeg spiller ball med dem jeg fotograferer. Ser om det er noe spesielt de ønsker, eller om det er noe vi begge tenner på. Som bildet av Faye (Dunaway), det var nøye planlagt. Vi kjente hverandre litt allerede, og da hun vant en Oscar for beste skuespillerinne i filmen Network, fikk jeg en idé som jeg foreslo for henne. Den innebar at vi måtte opp klokken fem om morgenen dagen etter den store festen for at vi skulle få bassengkanten på The Beverly Hills Hotel for oss selv. Vi kjøpte inn en bunke aviser der Oscar-stoffet var førsteside og bestilte frokost. Det var et gjennomkomponert bilde der jeg ville ha frem det sjokket en oscarvinner får når det går opp for deg at over natten har du ikke bare blitt en stjerne, du har også blitt millionær. Det er mye å ta inn, det!

Faye og Oscarstatuetten. Bildet ble tatt 29. mars 1977 på The Beverly Hills Hotel etter at Faye Dunaway hadde vunnet en Oscar for sin rolle i filmen Network. Dunaway og O’Neill måtte stå opp klokken fem morgenen etter Oscar-festen for å få bassengkanten for seg selv. De to var ikke et par da bildet ble tatt, men giftet seg seks år senere.

Skjedde dette etter at dere ble et par?

– Nei, vi var begge gift på det tidspunktet, så det var komplisert. Dette var i 1976, men i 1983 giftet vi oss.

Han sukker oppgitt. – Jeg hadde lovet meg selv å aldri bli sammen med en stjerne. Det var ikke bra for meg. Jeg ble Mr. Faye Dunaway, og folk begynte å hviske at jeg fikk oppdrag fordi jeg var sammen med henne. Det var så langt fra sannheten som det kunne bli, men det var et uheldig ekteskap.

Ble du venner med dem du fotograferte? Du kom jo veldig nært innpå dine modeller. Frank Sinatra, for eksempel, som du fotograferte over en periode på tretti år. Dere må jo ha blitt godt kjent.

– Jeg vet ikke om jeg skal kalle oss venner. Jeg var i grunnen alltid litt forsiktig med å bli venner med dem jeg fotograferte. Da ville mitt blikk ha blitt annerledes. Du vet, da hadde jeg blitt en del av deres vennegjeng i stedet for å se dem med et objektivt blikk. Det var viktigere for meg at de stolte på meg enn at vi skulle bli venner. Jeg hadde en jobb å gjøre, og de hadde en jobb å gjøre. Et vennskap kunne lett ha kommet i veien for det. Det at de stolte på meg, var et mye viktigere element som gagnet alle. Og jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte at hvis jeg var den som satt på barkrakken med Frank – vel, så kom det til å være noen andre som tok bildet.

Kom du nært innpå alle du fotograferte?

– Nei, ikke alle. Brigitte Bardot var aldri interessert i å kommunisere med meg. Ikke engang da jeg tok det kanskje mest kjente bildet av henne med sigarilloen i munnen, snakket vi sammen. Jeg var ansatt som set-fotograf for The Legend of Frenchie King, der Bardot hadde en av hovedrollene. Hun snakket ikke engelsk og gjorde ikke noe forsøk på å skape kontakt. Hun var jo alltid i et forhold med en aller annen mann, som gjorde henne helt oppslukt og litt utilnærmelig. På filmsettet var det jo også hundrevis av folk, og det var alltid trangt om plassen, men under en scene der hun står med denne sigarilloen i munnen, tenkte jeg: Bare vinden kunne blåse den andre veien nå, og ingen jager meg bort fra plassen min, så kan jeg få et blinkskudd. Og jeg fikk stå i fred, og tror du ikke vinden snudde. Bang! Det ble et one in a million-bilde!

Men hvordan fikk du alle disse superkjendisene til å være avslappet sammen med deg og gi deg det du ville ha?

– Du må huske på at mange av disse personene ikke var kjente i det hele tatt da jeg begynte å fotografere dem for femti år siden. Jeg fotograferte The Beatles helt i begynnelsen av deres karriere, det samme med The Rolling Stones. På det tidspunktet var det jeg som gjorde dem en tjeneste. Men jeg har også fotografert stjerner på høyden av deres karriere, og det er jo en spesiell utfordring å få mennesker som er så vant til å beskytte seg til å åpne seg, få dem til å stole på meg. Men hvordan jeg gjorde det – nei, det var vel med å vise en oppriktig interesse for dem, vise at jeg var til å stole på, få dem til å føle seg avslappet og sett. At jeg var interessert i mennesket bak fasaden. Og det tror jeg hjalp. Og da vi hadde vennet oss til hverandre, gjorde jeg meg litt usynlig. Lot dem holde på med sitt mens jeg tok bilder diskret i bakgrunnen.

Jeg har prøvd å finne ut om det er noen store stjerner du ikke har fotografert. Men jeg fant ingen. Kan det stemme?

– Jeg har aldri fotografert Marilyn Monroe. Det er synd, men sant. Hun hadde denne helt unike kombinasjonen av sensualitet og sårbarhet som synes så godt på bildene av henne. Hun var visstnok et flott og skjørt menneske. Jeg skulle ha likt å ta bilder av henne.

Hvorfor gjorde du ikke det?

– He-he, det er jo en litt spesiell historie. Han drar en hånd over haken, kremter og smiler litt forlegent. – På den tiden da Marilyn var stor, datet jeg PR-agenten hennes, og hun ville ikke la meg fotografere Marilyn.

Hvorfor ikke?

– Han ler igjen. – Fordi min kjæreste mente at Marilyn gikk til sengs med alle fotografer.

Det er selvfølgelig et umulig spørsmål, men er det en person du likte spesielt godt å fotografere? Et slags høydepunkt?

– Ja, det er nesten umulig å svare på. De fleste jeg møtte, var flotte og interessante mennesker. Men når det er sagt, likte jeg godt å fotografere Sinatra, han hadde virkelig noe spesielt. Han var stor, og han fikk dem rundt seg til å føle seg store. Og selvfølgelig Nelson Mandela. I 2008 var han var invitert til å feire 90-årsdagen sin i London, og jeg jobbet en uke som hans offisielle fotograf. Han imponerte meg stort. For en eleganse og sjarm. En mann som stod for noe helt unikt i vår tid; ydmykhet. Han var jo som en kongelig selv, men han fikk alltid frem det beste i dem rundt seg. Det var stort, og det slo meg i løpet av den uken hvor utrolig heldig jeg var som hadde fått muligheten til å fotografere og møte noen av de mest ekstraordinære menneskene i vår tid.

Jobber du fremdeles aktivt som fotograf?

Jeg tar ikke så mange bilder lenger. Skal jeg være helt ærlig, så er det noe med utviklingen i showbusiness som jeg ikke liker. Det å ta bilder av berømte mennesker handler ikke lenger om å nå inn til kjernen i folk eller til å fortelle en historie. Det har blitt et kommersielt sirkus der advokater og managere skal bestemme hva slags bilde du som fotograf skal ta. Bildene skal bearbeides i Photoshop til alt liv er tatt ut av dem. Som fotograf skal man ikke lenger ha bestemmelsesrett over egne bilder, men overlate det til en advokat.

Det har blitt et kommersielt sirkus der advokater og managere skal bestemme hva slags bilde du som fotograf skal ta.

For første gang under intervjuet har det lune smilet forsvunnet, det er tydelig at temaet opprører ham. Han fortsetter:

– Med alle denne kontrollen fra PR- og markedsapparatet forsvant magien i det å ta bilder for meg. Jeg er ikke interessert i å photoshoppe ut rynker, lage bena lengre og tennene hvitere. Jeg er interessert i å vise det spesielle med akkurat den personen jeg fotograferer. Slik det skal gjøres nå, føles falskt og uærlig, og jeg vil ikke ha noe mer med det å gjøre.

Så kommer smilet tilbake.

– Men jeg har nok å gjøre likevel. Du må huske at jeg har tatt bilder av berømtheter i over 50 år, så jeg har bokstavelig talt millioner av negativer som aldri har vært vist. Og der ligger det en stor jobb foran meg. Det har vært en gledelig overraskelse å oppdage hvor interessert publikum er i fotobøker med ikoniske bilder. Boken Opus ble utsolgt på bare noen uker, og et nytt opplag måtte trykkes, så det blir nok flere bokutgivelser.

Så hva er hemmeligheten din?

– He-he, hemmeligheten med å ta et godt bilde lærte jeg av Frank Sinatra etter å ha jobbet med ham i bare tre uker. Hemmeligheten er å komme inn i noens liv, uten nødvendigvis å bli en del av det.

Vår tilmålte tid er over, og båndopptageren blir slått av. Likevel blir vi sittende og snakke. Om alt fra Hollywood og gammel kjærlighet og sykdom til barnebarn og London. Og på vei hjem fra Göteborg, med tid til å fordøye alle historiene, er det ikke uten en viss forlegenhet jeg må innrømme at Terry O’Neill fikk vite minst like mye om meg som jeg om ham. Med enkle, tilsynelatende tilfeldige spørsmål fikk han meg til å fortelle, innrømme og betro ham enn masse ting jeg ellers ikke ville snakket med andre enn nære venner om. Kanskje det avslører meg som en naiv journalist, men ikke mer naiv enn at jeg skjønner at dette er hans move, hans måte å komme under huden på folk, å finne frem til personen bak masken, utilslørt. Men det er greit. Jeg stoler på ham og vet at mine hemmeligheter er i de beste hender.

Det ikoniske bildet av Mick Jagger med pelskrage ble tatt i London i 1963 mens The Rolling Stones ventet backstage under tv-programmet Six-Five Special hos BBC. – Micks karisma og seksuelle energi gjorde ham til den perfekte frontfigur for bandet, uttalte O’Neill om Jagger.