Shoplifter

Hrafnhildur Arnardottir (A.K.A. Shoplifter) Nervescape IV, 2015. Syntetisk hår, tre. Courtesy of the artist. Foto: Vegard Kleven © Punkt Ø/ Momentum.

Pressevisningen av Momentum 8, med undertittelen Tunnel Vision, foregår under nær sagt perfekte omstendigheter; vi er ved siden av en bråkete lydinstallasjon og jeg hører ikke et ord av hva som blir sagt. Det er veldig bra, fordi dels er det morsomt, på den utilsiktet absurde måten stadig fler hverdagslige ting er blitt underkastet siden forrige regjeringsskifte. Dels er det etter hvert blitt en vond ting å skulle måle det som blir sagt opp mot det som blir vist, fordi det er heller sjelden det passer noe særlig sammen. Og dels – og det er tross alt helt avgjørende – har det som konsekvens at jeg leser katalogen etterpå med en stigende interesse.

Det er etter hvert blitt en lang historie, siden den gang i 1998 da hele Østfold gikk fullstendig av skaftet i forbindelse med den aller første manifesteringen av Momentum – den gang tenkt som en nordisk biennale (ting forandrer seg jo). Olafur Eliasson helte klorofyll i elven så vannet ble limegrønt, og brøt opp alle byens vannposter og forårsaket et miniatyr-Niagara over byen. Carl Michael von Hausswolf fikk hele bygningen til å riste med subsoniske lydbølger, alle ble forelsket i de fire jentene i Icelandic Love Corporation, og selv var jeg der og laget et forferdelig rot og ble politianmeldt for å ha vist dyreporno (det gjorde jeg egentlig ikke, bare så det er klart). Så her, 17 år senere, er det ikke lenger helt sånn. Utstillingen er en internasjonal affære, antall kunstnere er – i hvert fall i år – slimmet ned til halvparten, og kuratorgruppens ambisjoner er noe mer spissformulert enn bare det å skulle vise et «mangfold» eller «spennende ny kunst» – selv om det jo i denne sammenhengen godt skal gjøres å ikke også gjøre det. Tunnelvisjonen man adresserer i tittelen viser seg å fungere ganske godt for å orientere seg i de forskjellige utfall som finner sted her. Men den er også brukbar som samtidsdiagnose i en tid som har forsvinnende lite felles med 1998. Per i dag har vi en generasjon som har vokst opp med internett som en selvfølge, og selv om jeg som representant for den første generasjonen som vokste opp med TV pleier å si at det innebar en distansering til de eldre på størrelse med Grand Canyon, så er det niks og ingenting i sammenligning med hva det vil si å vokse opp med all info øyeblikkelig tilgjengelig. «Momentum» er egentlig et ganske godt navn på dette eventet, uansett hvilken årgang man forholder seg til. I 2004, for eksempel, var det ikke noe maleri til stede. Jo, ok, ett maleri, et lite, malt i jordfarger og plassert i et hjørne, som om det hadde blitt jaget dit for å skamme seg. I 2000 foregikk det ikke i et lokale, men i en park. I 2013 laget kuratorene hver sin utstilling, slik at det ble to i stedet for én, men likevel var de til forveksling like. I could go on – det ligger bestandig en beskjed til fremtiden nedfelt her, som noen ganger ikke kommer helt til syne før lenge etterpå. Gjerne utløst av tilfeldigheter.

Men, denne runden er mye mørkere enn den forrige; ansamlingen av arbeider med direkte medie-ikonisk faktor er særdeles høy. Undertonene er urolige, som seg hør og bør i tider som disse. Noen ting, som Julius von Bismarcks evig roterende Volkswagen eller Hrafnhildur Arnardottirs usannsynlige fargesjokk, har en øyeblikkelig signaleffekt, der andre arbeider krever mer deltakelse og involvering fra sitt publikum. Lundahl og Seitis Symphony of a Missing Room er helt fundert på at publikum virkelig stoler på kunstnerne, der man ledes rundt med øyebind og headset gjennom vann og tåke. Selv avstår jeg siden jeg har vanskelig for å holde balansen selv når jeg ser og hører, men dette er jo selvsagt også et scenario man fint kan nyte med distanse. Det samme kan vel sies om prosjektet til Sissel Tolaas, som tar tanken om det mediespesifikke kunstverket ut i en drastisk marginal og presenterer noe så uvanlig innenfor disse situasjonene som en lukt; samlet på en liten flaske som medfølger katalogen. Hvor effektiv er den? Svært effektiv, vil jeg si, men du åpner bare flasken én gang før du arkiverer opplevelsen internt i bakhodets skuff merket «bedre som idé». Alt dette høres kanskje inkompatibelt ut, men den åttende utgaven av Momentum – som også gjør god bruk av tallet 8 i sin design, som understreker at dette også er tegnet for uendelighet – makter faktisk å balansere disse, og flere ytterpunkter, godt opp mot hverandre, og etablere en dialog man som publikum ikke uten videre kan overse.

Julius von Bismarck

Julius von Bismarck, Jugendbewegung, 2015. Volkswagen Polo IV. Courtesy of the artist. Photo: Vegard Kleven © Punkt Ø/ Momentum

Lundahl & Seitl

Lundahl & Seitl, Symphony of a Missing Room.

Annonse

Selv har jeg i ettertid blitt hengende fast i den 360-graders slow motion-bevegelsen til Joanna Lombards videoer, som på mange måter utgjør en spiralformet ekskursjon ned i hukommelsen til de som er gamle nok til å ha hatt å gjøre med 1970-tallets forskjellige hippiekollektiv. En spesiell erfaring, kun mulig innenfor en liten luke av tid, der den tidens alternative strategier og tenking kontinuerlig ble prøvd ut. Herunder ting som etter hvert er blitt allmenneie; yoga, vegetarianisme, meditasjon. Men også ideer som er blitt forlatt mer eller mindre fullstendig, i hvert fall for denne gang. Primalterapi, akjonsanalytiske orgiespill og tanken om en «fri» seksualitet – dette flaggskipet til hippiebevegelsen vi selvsagt kan le ondskapsfullt av, men som likevel må vurderes og revurderes regelmessig av de av oss som er eldre enn 13. Lombard, som vokste opp under disse omstendighetene, trekker oss tilbake hit, der kameraet roterer og registrerer bevegelsene i sakte film. Det oppstår et voldsomt sug, og jeg overdriver ikke når jeg sier jeg er blitt hengende fast i det – jeg husker jo disse nissene og deres biodynamiske peanøttsmør selv om jeg ikke akkurat bodde sammen med dem, og jeg er blitt nødt å tenke en del over disse tingene i ettertid. De var idealister, de ville gjøre verden til et bedre sted, og de var fryktelig naive. I ettertid hviler Charles Mansons skygge over alle med langt hår som bor sammen, men det er i grunnen urettferdig.

Tunnel Vision har litt av den samme frenetiske samtidskritikken man kunne se på siste Dokumenta i Kassel for tre år siden, men noe oppdatert, og med helt andre spørsmål i bunnen. Men der hadde noen plassert et telt utenfor inngangen, påmalt det profetiske utsagnet «The Urgency will replace the Contemporary», og det var helt i tråd med denne mønstringen i 2012, men det er ikke uten grunn at den blir relevant å forholde seg til her og nå, i en tid der dette er blitt bekreftet så hyppig at vi snart kan skrive «The Urgency HAS replaced the Contemporary».

Det oppstår også en annen type spenning mellom de to tvillingplanetene Momentum Kunsthall og Galleri F-15 på Jeløya – der de mer lavmælte arbeidene befinner seg. Hvis vi kan bruke det ordet utelukkende på bakgrunn av kontrasteffekten som oppstår – hver for seg er kanskje ikke «lavmælt» den betegnelsen jeg ville valgt i første rekke. I det hele tatt går tiden annerledes ute på Jeløya. Lengre videoarbeider, mer intrikate sammenstillinger av objekter og maleri, noen ganger med en dempet historisk resonans, andre ganger støyende samtidig og forbi alle eksistensielle sperrer. Det er et merkelig sted å komme til etter besøket på den mer spektakulære intervensjonen på kunsthallen, og blir med dette også et sted for ettertanke og refleksjon. Det tar flere timer. Det tar faktisk så lang tid at vi blir nødt til å ta taxi for å rekke toget tilbake til Oslo, siden alle andre for lengst har forlatt åstedet. Og som med de få ting som er virkelig magiske – det holder på fortsatt og gir meg ingen ro. Og jeg er i utgangspunktet ganske rolig. Jo, jeg er faktisk det. Oftest.

Sissel Tolaas, Smell molecules, 2015.

Minna Henriksson

Minna Henriksson, Hidden, 2012 / 2015.