Hva er den vakreste formen mellom et rektangel og en ellipse? Skal vi tro dansken Piet Hein, er svaret superellipsen.
Piet Hein (1905–1996) var poet, filosof og matematiker – blant annet. Han oppfant flere matematiske gåter og leker, men er mer kjent for sine korte dikt, eller gruk, under pseudonymet Kumbel, som han visstnok skal ha klart å illustrere med venstre hånd mens han skrev med den høyre.
Da de planla Sergels Torg i Stockholm på tampen av 1950-tallet, støtte arkitektene på et problem da de skulle finne en passende form på en rundkjøring med vannspeil som effektivt skulle lede trafikken på den store plassen. Arkitekten David Helldén konsulterte da sin gamle venn Piet Hein, som han visste ville sette pris på en utfordring der både kunst og vitenskap var involvert. Piet Hein ble som forventet revet med, og så umiddelbart for seg en form som lå et sted mellom et rektangel og en ellipse. Han tok utgangspunkt i Gabriel Lamés likning for ellipseliknende kurver, (x/a)n + y/b)n = 1, og satte eksponenten (n) til 2,5. Deretter påbegynte han utregningene på en datamaskin for å finne den mest harmoniske formen for formålet. Slik ble superellipsen til. Den er verken rund eller rektangulær, men noe helt eget, like matematisk berettiget som sirkelen og kvadratet. Definert av en poet.
Den svenske møbeldesigneren Bruno Mathsson fattet raskt interesse for superellipsen. Han mente det var den ideelle formen på en bordplate, og kontaktet derfor Piet Hein.
Mathsson hevdet at en bordplate har samme type trafikale utfordringer som rundkjøringen på Sergels Torg. En god sammenlikning for øvrig, for superellipsen er optimal der det er trangt om plassen. Her er det ingen skarpe hjørner å støte borti.
Superellipsebordet var et faktum i 1964, og ble satt i produksjon hos Bruno Mathsson International. Fra 1968 også hos danske Fritz Hansen.
Bordet hadde spennben i enten tre eller forkrommet stål, laget i samarbeid mellom Mathsson og Piet Hein, dette ga bordet en luftig og svevende følelse samtidig som de gjorde det svært stabilt. Bordet utviklet seg etter hvert til en hel serie, med både superelliptiske, supersirkulære og rektangulære bordplater. Arne Jacobsen hadde også en finger med i spillet, i designet av et alternativt understell.
Superellipsen balanserer harmonisk mellom det strenge rektangelet og den organiske sirkelen, og gir et godt bilde på hvordan Piet Hein ønsket å bygge bro mellom ulike fagområder som kunsten og vitenskapen. Tar vi det et skritt videre, blir superellipsen et bilde på Piet Hein selv. Ikke helt det ene, ikke helt det andre, men noe helt eget et sted midt imellom.