Nico Widerberg

Foto: Marte Gjærde

Nico Widerberg skal reise sin hittil høyeste skulptur i massiv stein. KUNST er med som flue på veggen.

Mandag kl. 09.00. Tåken ligger som et grått teppe over den tette granskogen som omringer praktfulle Losby gods på Lørenskog. Det har regnet i timevis denne morgenen, og golfbanene som omringer hotellet minner mer om en våt myr. For en knapp time siden stoppet regnet – i grevens tid. Nå er det helt stille, bortsett fra lyden av en durende trailer på skogsveien et par hundre meter unna.

Hotelldirektør Per Harald Fjellheim har ventet i seks år på denne dagen, på at kronen på bestillingsverket hans Hjemkomsten endelig skal komme hjem til Losby.

– Da jeg så Nico Widerbergs skulpturer første gang, var jeg solgt, forteller han. Siden den gang har han hatt en visjon om fire skulpturer. En skulptur for hvert av elementene som, i varierende grad, har spilt en avgjørende rolle for driften av Losby gård gjennom tidene. Skogen, vannet, jordbruket og boplassen. I dag ankommer den siste og største av dem. En syv meter høy menneskefigur i massiv iddefjordsgranitt. På sokkelen vil den komme til å ruve nesten åtte meter over bakken. Det er den høyeste skulpturen i kunstnerens karriere så langt.

Foto: Marte Gjærde

Annonse

Kunstneren og verket. Duringen fra traileren er blitt betraktelig høyere. Det store kjøretøyet ruller forbi hotellet og ut mot golfbanene. Det er et absurd syn. Et gigantisk, skallet steinhode på to skuldre stikker opp fra lasteplanet, resten av menneskefiguren ligger som et partert lik på et fat. Hakk i hæl svinger en sort BMW X5 med sotede vinduer inn på plassen. Ut av førersetet hopper en forventningsfull femtitreåring i jeans og hettegenser. Han virker ivrig på å komme i gang.

Har du vært nervøs for regnet i natt? spør jeg, mens kunstneren drar på seg arbeidshanskene og virker mest opptatt av å inspisere skulpturen sin.

– Nei, nei, svarer han kjapt, og drar fingrene gjennom den rufsete sveisen. – Værmeldingen sa det skulle stoppe, jeg stoler på værmeldingen.

Nico Widerberg har, gjennom det som må kunne beskrives som en lang karriere, etablert seg som en av Norges mest profilerte og folkekjære billedhuggere. Han fikk sitt gjennombrudd med Thor Heyerdahl-monumentet i 1989. Siden den gang har skulpturene hans dukket opp «over alt». Regjeringsbygget, Gardermoen, Farris spa, Refsnes Gods – for å nevne noe. Minnesmerket hans over 22. juli er reist på over 50 plasser i landet.

Alt mulig-mannen.

Du har en veldig fancy bil, utbryter jeg. Kunstneren ler.

– Denne bilen er et arbeidsredskap, altså. Bare så det er sagt, den drar 3,5 tonn. Jeg fyller den med stein, og folk ser helt rart på meg.

Mannen er jo først og fremst en estetiker, tross alt. En estetiker med kronisk skitt under neglene.

Foto: Marte Gjærde

– Nico insisterer på å gjøre det meste selv, sier Monika Stø van der Wel, assistenten hans. Hun kjenner ham på godt og vondt. Det har blitt mange sene kvelder på atelieret i løpet av de femten årene de har jobbet sammen. Billedhuggerens jobb består i å hogge løs på steinblokker. Blod, svette, frustrasjon. Grensesprengende skapertrang.

– Jeg vet intuitivt når jeg har nådd frem dit, inn dit råmaterialet slutter og skulpturen begynner, sier han. – Skulpturen gjemmer seg inni der.

Prosessen er hard, og innebærer håndteringen av tunge steiner. Det fysiske aspektet ved arbeidet tiltaler ham. Han beskriver seg som rastløs, sta og egenrådig.

– Hvis det er noe som har vært viktig for meg, er det nettopp å være så selvstendig i håndteringen som mulig, sier Nico. Han har til og med sin egen heisekran i atelieret på Torshov.

Har du noen gang vært utsatt for en arbeidsulykke?

– Nei, faktisk ikke, det er i grunnen ganske utrolig.

Utfordringen. Det skorter likevel ikke på utfordringer. I dag dukker det første problemet opp før den første biten av skulpturen er kommet på plass. Bolten er for stor for sokkelen, den må kappes. Dette blir en lang dag, tenker jeg.

– Ikke noe problem, kommer det fra Nico, før jeg rekker å spørre om hele opplegget må utsettes. – Vi må bare få tak i en vinkelsliper.

Selv om det alltid er et aspekt av spenning når skulpturene skal reises, er kunstneren rimelig trygg på at det meste ordner seg. Det var annerledes i begynnelsen. I 1989, da den unge Nico hadde vunnet konkurransen om Heyerdal-monumentet, befant han seg alene i Larvik med bitene av skulpturen. De veide 30 tonn.

– Jeg tenkte, hva faen gjør jeg nå? Det var like før jeg begynte å grine.

Hadde du ikke tenkt på det før du stod der, altså?

– Nei, faktisk ikke. Men jeg tok jo affære, spurte litt rundt, og så fikk jeg tips om Johansens monumenthuggeri.

Siden den gang har han jobbet tett med Christer Sacco Karlsen på de største prosjektene, slik som dette. Bitene av skulpturen må kjøres med fjernstyrt robot opp i skråningen og plasseres oppå hverandre med kran. Det tar tid. Det er mange mann på jobben, og mye frem og tilbake. Bare innimellom blir det tid til kaffepause og en prat.

Foto: Marte Gjærde

Sønn av Frans. Nico skulle ikke bli kunstner som sin far, Frans Widerberg. Han skulle bli snekker, men så ble det ikke sånn likevel. Det med kunsten kjentes skjebnebestemt, forklarer han.

Hvordan har det egentlig vært å skulle hoppe etter Wirkola, din egen far, en av landets fremste billedkunstnere?

– Vanskelig, svarer han. – Det har ført med seg en hel del mistenkeliggjøring jeg helst skulle vært foruten.

Onde tunger skal ha det til at han er en dårlig kopi av faren, men det går ikke Nico med på.

– Jeg jobber hovedsakelig med skulptur, han med maleri.

Han er overbevist om at hardt arbeid er det som har ført ham hit. Da Nico begynte på kunstakademiet, var det ikke nok for ham å jobbe dag og natt gjennom uken, slik som de andre elevene gjorde. Han tilbrakte helgene der også. Professor Svein Boge Berg skal ha uttalt at han pleide å komme på jobb mandag morgen til enda en vakker skulptur.

Stilistiske, ruvende, anonyme. Han har laget mange av dem, disse menneskefigurene. De er ikke ett menneske, men selve mennesket. Stilen hans er lett gjenkjennbar.

Blir du aldri lei av det samme motivet? spør jeg.

– Finnes det egentlig noen mer interessant form enn menneskeformen? spør han tilbake, og presiserer: – Det er der, i arbeidet men den formen, jeg merker at jeg tror på det jeg gjør. Mennesket har jo vært en form siden tidenes morgen. Av en eller annen grunn har samtidskunsten vendt seg bort fra akkurat den formen, som om det er noe vi er ferdig med. Men man blir aldri ferdig med mennesket.

Klokken er blitt 16.00. Dette gigantmennesket er ferdig, omsider. Kunstneren og visjonæren kan puste lettet ut, resultatet er minst like spektakulært som forventet. Jeg tar avskjed med Nico, som skal i gang med to nye prosjekter. En skulptur i Asker, samt gravsteinen til hans avdøde venninne, journalisten Anbjørg Sætre Håtun. Tilbake på hotellet snur jeg meg mot golfbanene. Helt der oppe i skogkanten, omringet av mystisk tåke, står det jammen en kjempe og vokter over oss.