Tone Vigeland: Fra kropp til rom

Foto: Marte Gjærde

På 1960-tallet var Tone Vigelands smykker avgjørende for Sølvstuen og kunsthåndverksenteret PLUS i Fredrikstad, og hun definerte norsk smykkekunsts bidrag til Scandinavian Design. I nesten 40 år laget hun unikaer som lå i grenselandet mellom kunst og kunsthåndverk, med innslag av eksperimentelle materialer, pigger og sterke former. I 1996 fikk hun en forespørsel om å lage en skulptur i Galleri Riis. Hun ble så å si skulptør over natten, og gikk fra å jobbe i centimeter til meter. Hun er likevel svært opptatt av å fortelle at skulpturene ikke er forstørrede smykker. I mai åpnet hennes største prosjekt til nå: fem rom i Bergen Kunsthall – der hun er årets festspillkunstner.

SLEMDAL / OSLO (KUNST): Valborg og Emmanuel Vigelands hus 1908 står det over døren på et vakkert, brunt hus med omstendelige utskjæringer på Slemdal. I hagen omfavner en jente en enhjørning i form av en bronseskulptur, Jomfruen og enhjørningen, og like bak huset troner Emmanuel Vigelands kapell i murstein; en nokså ukjent kunstskatt i Oslo med sine utrolige veggmalerier. Men det er Emmanuels barnebarn vi skal møte: Tone Vigeland. En av verdens fremste smykkekunstnere som i sommer skal fylle fem rom i Bergen Kunsthall. Ikke med smykker, men med monumentale skulpturer i bøyd stål, hengende vaiere og et verk med to plater skåret i hverandre som alene veier nærmere et tonn. Modellene, bøyet og formet i ståltråd, har blitt til på dette verkstedet med utsikt helt til Moss på en klar dag. Den vevre, eldre damen som åpner, står i sterk kontrast til denne bokstavelig talt massive oppgaven.

– Velkommen skal dere være, sier hun litt sjenert, og henger opp jakkene våre, fotografens og min. Hun forteller at det i hele går ble fotografert til katalogen som skal foreligge til utstillingen i Bergen, og vi kikker inn på et rom der mindre skulpturer i stål er satt sammen og loddet i ulike former og konstellasjoner. Som smykker flyttet fra kroppen til rommet? Men Vigeland vil ikke være med på at skulpturene er forstørrede smykker.

– Man blir jo ikke et helt nytt menneske … men det er jo ikke meningen at dette skal være forstørrede smykker … Jeg forholder meg mer til rommet, som er noe annet enn kroppen, kommenterer hun.

Vi går opp trappen til verkstedet (der hun har arbeidet siden barna var små, og hun forteller at det de to jentene oftest hørte, var gå ut og lek, men hun var alltid hjemme og fysisk til stede), forbi naturfotografier av den svenske kunstneren Andreas Eriksson, hvis nakne streker fra naturen minner om Vigelands eget språk, og forbi en tegning av Jan Groth, hennes gode venn som hun samarbeidet med om utstillingen Langsom dynamikk i Vigeland-museet i 2013. Til slutt blir veien vår stoppet av et 20-talls stålstenger fra taket med tre mindre stenger stukket inn i hver stang som beveger seg fritt ut i rommet ved den minste berøring; lik en dans. Calders mobiler er første assosiasjon, og Vigeland bekrefter at han er en kunstner hun inspireres av. På et bord står en modell av Bergen Kunsthalls fem rom i målestokken 1:50 000, det ene rommet ikke mindre enn 20 meter langt. Vigeland tar en liten stålpinne og peker og forteller. Hun er opptatt av målene, de nøyaktige målene, og vi aner perfeksjonisten i henne.

– Dette rommet har en høyde på 4,84 meter. Her skal det bøyes et stålrør. Og her vil det være cirka 220 stålstenger hengende ned fra en grid. Og i dette rommet er det to kvadrater på to ganger to meter som har fått et kutt der de settes inn i hverandre og finner et balansepunkt. Skulpturen veier et tonn til sammen.

– Og du har målt så det kommer inn døren … spøker fotografen.

Vigeland nikker, men må likevel kontrollere – med et nervøst smil.

– Jeg er lett nervøs før denne utstillingen, for å si det mildt. Men jeg gleder meg også. Alle vil likevel alltid snakke om smykkene mine … men selvfølgelig er jeg mest kjent for smykkene.

– For du ble nesten skulptør fra en dag til en annen?

– Det var Espen Ryvarden ved Galleri Riis som spurte om jeg ville lage en skulptur til prosjektrommet på en utstilling i 1996. Jeg hadde laget smykker i 50 år, og dette første arbeidet i rommet var nok utledet fra en teknikk jeg benyttet i smykkene.

– Fra kropp til rom?

– Ja, det kan du si. Så selv om Bergen Kunsthall virker stor, har jeg erfaring fra gallerirommet til Galleri Riis der jeg blant annet har stilt ut et veggarbeid som var 24 meter langt.

– Hvor lenge har du visst at du skal være festspillutstiller?

– I et par år. Først måtte jeg reise dit for å se før jeg svarte. Rommene var skremmende store. Det kom som en stor overraskelse at de spurte, og det var en stor ære. Å være festspillutstiller har en tradisjon tilbake til 1953. Jeg måtte ha litt tid til å tenke meg om, om jeg kunne klare dette. Men teknikerne har vært så flinke. Intet er umulig, sier de.

Ung gullsmed

Vigeland var bare 17 år da hun kom inn på Kunst- og håndverksskolen. Selv om farfaren het Emmanuel Vigeland, hans bror Gustav Vigeland og hennes far var kirkemaleren Per Vigeland, var det ikke stor applaus i stua for at Tone Vigeland skulle bli kunstner.

– De ville at jeg skulle finne et yrke som kunne underholde meg. De visste jo nettopp hva det ville si å bli kunstner. Det var ikke en bohemsk barndom, den var preget av hardt arbeid. Og jeg selv har arbeidet mye. Først tenkte jeg på å bli keramiker, men det var dårlige tider for keramikk etter krigen. Så det ble smykkelinjen og gullsmedfaget. Smykkeproduksjonen på den tida var strengt regulert, der gullsmedlauget styrte markedet, så det var ingen vei utenom yrkesskolen. Da jeg var ung, brukte jeg smykker, men jeg har vært mest interessert i å lage dem og å se hvordan de oppfører seg på kroppen … men vil dere ha Farris?

Vigeland forsvinner ut. Selv om dette intervjuet ikke skulle handle om smykker, må vi hoppe litt tilbake: Vigeland fikk lærlingkontrakt hos den brukskunstinteresserte gründeren Per Tannum, som startet kunsthåndverkssenteret og organisasjonen PLUS i Fredrikstad. Arbeidene hun laget der, ble moderne klassikere i beste Scandinavian Design-tradisjon, og hun tegnet smykker i op-art-stil. I 1961 startet hun sitt eget verksted. På 1970-tallet begynte hun å lage halskjeder og armbånd som bestod av små sølvkuler tredd på kjeder, og i 1976 hektet hun sammen små ringer til et nett, som hun etter hvert utvidet til matter i ulike størrelser. Disse oppdagelsene plasserte henne på verdenskartet. I 1981 kom en annen metode: Vigeland tok i bruk stålstifter som hun hamret flate og hektet tett i tett på et finmasket nett, til noe som minnet om fjær og indianske smykker. Etter hvert sluttet Vigeland å lage låser på smykkene, og de fikk et skulpturalt trekk. I 1993 viste hun smykker satt sammen av små bevegelige, sammenhektede sølvkvadrater som ikke var festet til et underlag, nesten som en ekstra hud som fulgte kroppens kurver og linjer.

ARMBÅND, 1989. Foto: Hans-Jørgen Abel.

MUSTER

Vigeland kommer tilbake med tre tunge glass og skjenker Farris.

– Når ble smykkene dine til kunst?

– Det er et spørsmål jeg føler jeg ikke kan svare på. Før var jeg tilknyttet Norske Kunsthåndverkere, og de første modellene til PLUS ble produsert i større opplag, som for eksempel øreringene som slynget seg. Siden dette har jeg kun laget unikaer.

Hun kikker ut på fjorden. Barnebarnets tegninger blander seg med utstillingsplakater og et bilde av steiner med bly. Et høstløv har krøllet seg på veggen. En radio av eldre årgang står mellom utallige redskaper. Det rasler forsiktig i vaierne.

– Men det handler om form, enten den er liten eller stor?

– Ja. Den største forskjellen med disse større arbeidene er at jeg har arbeidet med assistenter.

– Har utstillingen en tittel?

– Ja. Jeg har aldri hatt titler før. La meg se …

Vigeland blar i en velbrukt notatbok:

– Her, den heter Muster.

– Og det betyr?

– Sammensetning, oppstilling og mønster. Det passer.

– Har du et favorittmateriale?

– Ja, sølv, og særlig det oksiderte sølvet. Nå arbeider jeg i stål og med stålvaiere som har en fin spenst i seg. I skulpturene har jeg også små elementer av sølv.

– Er du en god tegner?

– Jeg tegner ikke så meget nå, men av og til. Som oftest lager jeg skisser for meg selv, for å teste ut ideene.

– Har verkene en fortelling?

– Nei. Til syvende og sist er det ikke godt å vite hva de handler om.

– Og denne skulpturen? peker jeg på en bøyd form midt i det største rommet på modellen foran oss.

– Nei, det er et menneske, ler Vigeland, – som jeg flytter rundt for å se den menneskelige størrelsen ved siden av verkene.

Hun tar en ny pause.

– Det er en gave å holde på selv om jeg er 75 år, og arbeide med det jeg har mest lyst til. Hele veien har jeg fulgt hjertet mitt.

På vei ut av det brune huset slår det meg at man kanskje ikke trenger å snakke så mye alltid, at noe kunst kun kan sanses, og ikke minst føles. Enten mot kroppen eller i rommet som omgir deg. Det er i grunnen kunstens essens. Noe bortenfor språket.