Per Christian Brown

Die zeit entfåuhrt die schönheit 2, 100 x 80 cm, c-print, 2006

Fotograf og videokunstner Per Christian Brown har provosert både soldater og kommunepolitikere, men det er perfeksjon, ikke provokasjon, som driver ham.

Per Christian Brown (f. 1976)

Utdannet ved Statens kunstakademi. Bor i Berlin og Oslo.

Aktuell med Hvem eier historien? i villa Breidablikk i Stavanger og Stilleben i bevegelse på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

BERLIN (KUNST): Det er nærmest sommerlige temperaturer i Berlin denne vårdagen når KUNST møter Per Christian Brown på hjemmebane i bydelen Prenzlauer Berg. Siden 2002 har Brown bodd mer eller mindre fast i byen. Den gang var han nyutdannet kunstfotograf fra Statens kunstakademi, nå, tolv år etter, er både han og bydelen mer etablerte, men heldigvis ikke mindre engasjerende. Vi bestiller en flaske rosévin for å feire været og Browns nyeste prosjekter, som han forteller glødende om, men først en liten introduksjon.

Fascinasjon for foto Per Christian Brown ble født i Stavanger i 1976, og gikk på Rogaland kunstskole før han flyttet til Oslo for å begynne på Statens kunstakademi i 1995. Planen var å bli kunstmaler, men i møte med impulsene fra kunstmiljøet og skolen endret han fokus.

– Jeg kom i en klasse hvor professorene var veldig opptatt av fotografiet og de nye mediene i kunsten. Det gjorde meg nysgjerrig, og fotomediets muligheter for iscenesettelse appellerte til meg, også til min selvopptatthet som nittenåring. Jeg begynte å ta sekkevis av selvportretter i ulike kostymer og laget fiktive liv.

Iscenesettelse er fortsatt et sentralt stikkord i Browns kunst, men han har sluttet å stå foran kameraet selv. I Snow and Fire, et av fotografiene som nå vises på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, ser vi to menn i hvite lendekleder som kjemper for å dra seg opp etter et laken, eller er de akkurat blitt senket ned? Bildet låser ikke fast handlingen, Brown lar det alltid være rom for tolkning og refleksjon.

Et annet aspekt ved dette fotografiet er hvordan det refererer til klassisk malerkunst, og spesielt til en lysets mester som den italienske 1500-tallsmaleren Michelangelo Caravaggio. Brown gjenskaper lyset og komposisjonene i Caravaggios malerier, men for den moderne tid. Et så bevisst forhold til lyssetting, komposisjon, ja, til alt det håndverksmessige, gjør at Browns arbeider er svært tidkrevende å lage.

Per Christian Brown

Videoinstallasjon, Idyll, 2014, varighet 04.30 min, Villa Breidablikk, Stavanger

Annonse

Jeg vil skape vakre bilder, i den betydning at håndverket er perfekt.

Et gesamtkunstwerk.
Derfor er Brown fortsatt ganske utladet nå, i vårsola, etter å ha ferdigstilt det største arbeidet så langt i karrieren, en rekke fotoserier og installasjoner i den gamle redervillaen Breidablikk i Stavanger. Prosjektet inngår i utstillingsrekken Hvem eier historien? som er initiert i forbindelse med grunnlovsfeiringen, og er å se frem til 15. juni.

– Kunstprosjektet er et massivt gesamtkunstwerk bestående av seks videoinstallasjoner, en fotoserie og en installasjon som benytter seg av rommene i huset, og interagerer med dem. Breidablikkvillaen er et veldig utypisk prosjekt for meg, det er i mye tydeligere grad samfunnskritisk enn noe annet jeg har gjort, jeg blottstiller situasjoner som egentlig er ganske stygge. Eller rettere sagt, blottstiller virkeligheten slik den er uten å forskjønne.

Blant annet har Brown satt tjuefem utstoppede måker rundt i en salong der han også viser en video med skrikende måker – i den veldige overfloden rommet utstråler, går tankene fort mot sammenhengen mellom velfødde, bortskjemte mennesker og grådighet.

– Hele drivkraften bak prosjektet var å gjøre et større verk om tilstanden i Norge i dag, som demokrati. Og det er en del klare paralleller mellom den tiden villaen ble bygget i, i 1881, og dagens rike samfunn. Datidens sterke stilretning var historismen, hvor man etterlignet og blandet tidligere tiders stilsanser, samtidig ble fokuset på komfort ekstremt. Stresslessen har jo faktisk sitt opphav i denne tiden. Jeg ser noe av det samme i dag, vi er svært ukritiske til tings opphav og ønsker først og fremst bare å ha det så behagelig som mulig.

Per Christian Brown.

Per Christian Brown

Snow & fire 2, 2005, 125 x 155 cm, c-print.

Stå imot synden.
Under en separatutstilling på Galleri F15 i Moss samme år vekket Browns bilder igjen reaksjoner. Denne gangen hos fremskrittspartipolitiker Erlend Wiborg. Wiborg rykket ut i mediene og mente utstillingen måtte stenges fordi Frp ikke ønsket å vise homofil nazisex, blod, peniser og voldskunst. Begge sakene fikk mye mediedekning, men Brown syntes ikke denne oppmerksomheten var verd det.

– Utstillingen på F15, Widerstehe doch der Sünde (Stå standhaftig imot synden), var overhodet ikke drevet av noe ønske om å provosere! Jeg jobbet med relasjonene mellom typiske motsetningspar som vakkert/stygt, makt/underkastelse osv. Slike helt primale egenskaper i oss mennesker. Slike selvmotsigelser. Som hos Hitlers tidlige SA-tropper. Svært mange av dem var homofile, de dyrket den sterke, virile mannen, men utøvet også samtidig et ekstremt selvhat. Utstillingen handlet om det, slike eksistensielle tema, ikke om å provosere.

The destruction of beauty 2, 2009, 125 x155 cm, c-print.

Annonse

Kontekst er konge.
Brown er fortsatt overrasket over at bildene hans kan provosere i vår tid, selv om han ser at noen av verkene som inneholdt kunstig blod og naziuniformer kanskje kunne provosere hvis de ble tatt ut av sin sammenheng.

– Men jeg vil aldri vise en svastika eller noe annet støtende uten at det står i en kontekst! Det er denne kritiske konteksten som er så viktig, jeg spekulerer aldri i å vekke provokasjoner.

Kanskje er det noe i Browns fotografier og filmer som gjør det lettere for folk å bli truffet direkte av innholdet. Hans visuelle verden er så uklanderlig iscenesatt, lyset, fargene og utsnittene, Browns kunst er ufravikelig vakker på det ytre plan, men ofte er innholdet alt annet. Dette motsetningsparet gir rom for tolkning og reaksjoner. Å se en vakker nazist er kanskje mer provoserende for noen enn å se en stygg en?

Skjønnheten i arbeidene er i stor grad tuftet på Browns fokus på det håndverksmessige.

– Jeg terper på dette, jeg vil skape vakre bilder, i den betydning at håndverket er perfekt. Skjønnhet og det vakre er ikke interessant i seg selv, det er friksjonen mellom det heslige, vakre, det imaginære og det virkelige som genererer interessante bilder.

Som en selverklært perfeksjonist og kontrollfrik er det vanskelig for Brown å overføre ansvar for noe i sine prosjekter til andre. Å jobbe med modeller og skuespillere i videoarbeidene har derfor vært svært givende for Brown de siste årene.

– Da får jeg gjerne litt motstand, spesielt hvis jeg jobber med intelligente mennesker, da blir man utfordret, og da oppstår det noe nytt, det er alltid interessant.

Naturlige bilder I skyggen av de store overskriftene som nazisex, homoerotikk og voldsscener fort forårsaker i media, ligger en svært viktig del av Browns kunstunivers, nemlig naturen. Gjennom hele hans karriere har bilder av trær, parker og skogslandskap vært en av hans mest sentrale visuelle markører. Både i videoer og i fotografier har han fanget skjønnheten og lysspillet i naturen, men alltid med en viss diskrepans mellom det avbildede og det som antydes. Bak den perfekte overflaten ligger det alltid en uro i Browns arbeider, noen ganger skriker den mot oss, andre ganger er den en antydning, men aldri er Browns bilder kun ren, pen overflate, selv om de kan se slik ut ved første blikk.