Foto: Jørn Tomter
Det lyser i vinduet i kjerka i Gamlebyen i Oslo like under Ekebergåsen. Innenfor tegner Unni Askeland inn en lyseblå farge på en kalkstein. Hennes siste ti Munchadopsjoner er snart klare, 150 år etter at Munch ble født. Mon tro om pressen lager like mye rabalder denne gangen som da Askeland tuklet med nasjonalhelligdommen Munch i 2004?
Unni Askeland
(f. 1962)
Utdannet ved Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi under Per Kleiva.
Debuterte i 1999 i Bjarne Melgaards galleri Norsk anarkistisk fraksjon.
Munchadopsjonene ble første gang kjent i NO.5 i Bergen Kunsthall i 2001, men gjennombruddet kom ved utstillingen på Blomqvist i 2004. I sine dypdykk i Munchs verden fokuserer Askeland på forholdet mellom mann og kvinne; konfliktfylt, dramatisk og erotisk ladet.
I 2006 viste Askeland en malerisk hyllest til punken med tittelen Desire – Destruction hos Blomqvist.
I 2007 viste hun Casablanca-serien og utstillingen A lot of water under the bridge i Trafo i Asker. Direktør Allis Helleland ved Nasjonalmuseet kjøpte inn bilder til museets samling for 700 000 kroner uten å ha styret med seg, og det ble store medieoverskrifter.
I 2008 kom serien Friezed, Blondie in the forest, som ble vist i New York.
I 2011 inngikk Ari Behn og Unni Askeland et kunstnerisk samarbeid som innebar at Askeland laget bilder til hans upubliserte dikt, og utstillingen AU ble vist på Galleri Zink i Lillehammer.
I 2011 gikk Askeland også i gang med Norges største silketrykkprosjekt med 27 tolkninger av ikoner som Marilyn Monroe, Pablo Picasso, Greta Garbo, Bette Davis og Andy Warhol med tittelen BIG BIG BIG.
Sommeren 2013 er hun med på Haugars utstilling Munch by others og er jubileumsutstiller i Åsgårdstrand Galleri.
– Det ligger møkk her … lyseblå maling, roper Askeland fra den enorme pressen midt i grafikkverkstedet der hun står bøyd over en ungpike foran en skog. Hodet til jenta er omkranset av en måne, lik en Madonna med glorie. Ansiktet er åpent. Håret faller som ringer i vannet rundt piken. Unni kommenterer at det er ungpiken i henne.
– Slapp av, bare tusj på, du er så flink så, roper trykkeren Dag Dammen tilbake fra lenestolen.
– Jeg er tom for blekk, roper Askeland, setter seg, tenner en røyk hun også og peker på det siste motivet, Livets dans, et av de ti siste Munchadopsjonene hun har jobbet med siden jul. Mens andre kunstnere strekker seg til to eller tre nye opplag, går Askeland like gjerne inn for ti. Eller 27, slik hun gjorde i silketrykkserien BIG BIG BIG for noen år siden.
– Plutselig ble dette et bilde jeg kunne snakke om da jeg kom på å male den hvite figuren med sort blekk. Noen har blitt borte i livets dans. Det er kun jeg som står igjen. Akkurat slik det er etter bruddet med Sverre … smiler Askeland litt vemodig og peker på litoet Livets Dans.
– Det bildet krangla fra første stund, skyter Dammen inn.
– En grønnfarge à la Askeland, ler Dammen, og kikker over tusjingen til Askeland som skal etses inn og deretter tørke til neste dag før han kan sveive 120 ark gjennom litopressen. Hvert bilde må fargesepareres og hver farge i motivet tegnes inn, dette trykkes på de 120 arkene i opplaget før neste farge tusjes inn og trykkes og så videre. Man regner 4–5 timer per farge!
– Og Unni tegner kjapt! Vi kunne kjørt 10–12 farger i hvert bilde. Maleriene har jo opptil 50 fargelag, men jeg rådet henne til å være frekk og abstrahere det ned til 4–5 farger og ha is i magan. Som trykker er kommunikasjon det viktigste mellom meg og kunstneren. Når den første tegningen sitter på steinen, gir ofte farge etter farge seg selv. Man må bare ha ro i hue og være fokusert. Men det kommer jo noen nye, lite ydmyke kunstnere som sier kjør på først gul og så en blå farge og blir overrasket når motivet ender i grønt …
– Jeg elsker det maleriske i lito, sier Askeland, og avtaler med datteren i telefonen om barnevakt. – Nå må jeg finne tallerkenen som er formen til månen … ellers maler jeg alt på frihånd uten forelegg.
Rundt oss står Askelands adopsjoner av Munchs malerier. De ensomme består av to hvite former mot en skarp turkis. Mot skogen har en blodig rød elv foran en dyster, trollaktig skog lik menneskesilhuetter. Sjalusi viser en mann innhyllet i rennende hår.
– Renningen fant jeg opp, jeg gjør det jeg vil, og Dag løser det meste, smiler Askeland.
– Ja, ingen andre har gjort det før, legger Dammen til.
Unni Askeland jobber på litosteinen med motivet Sjalusi.
Dag Dammen hjelper til i pressa.
Askeland versus Munch
Askeland har et livslangt forhold til Munch.
– Det begynte vel da jeg var tre–fire år, jeg vokste opp med reproduksjoner av Munch hos besteforeldrene mine.
På Akademiet fikk hun kritikk for å være for lik Munch, en replikk som gjorde at hun tok en lang kunstnerisk omvei. På begynnelsen av 2000-tallet fant hun tilbake til Munch med sine Munchadopsjoner. Ord som parafrase ble fremmed for Askeland. Så hun adopterte Munch.
– Munch fikk ikke barn, så jeg adopterte maleriene hans, ler Askeland.
Bildene ble stilt ut på Blomqvist i 2004; Askelands gjennombruddsutstilling.
– Du skal ikke lefle med nasjonalskatten. Men det var jo ingen kopiering, men en hyllest. Jeg syntes det var unødvendig mye pepper i avisene den gangen. Men du vet jo med meg, Dag, det blir oppslag i avisene … og alle bildene ble utsolgt!
– VG ga deg jo nylig overskriften Tre dagers sex-eventyr inspirerte til orgasmemaleri …
– Jaja, men de skrev også om kunsten, og med en slik overskrift leser jo folk! Mange snakker om at det er en skam for en kunstner å tilhøre folket. Jeg synes det er helt fantastisk å komme inn i hjemmene til folk. Jeg maler hendelser i livet mitt – sånn er det – og folk identifiserer seg med dem … og det er kanskje mer vanlig med en orgasme enn om motivet var de ensomme i skogen, ler Askeland.
– Hvordan sammenligner du ditt liv med Munchs?
– Jeg er jo egentlig det motsatte: kvinne, mor, farmor og mormor. Derfor blir dette så interessant. Jeg har tatt ut de bildene av Munch som har relevans i mitt eget liv. Litoene er laget ut fra egne malerier. Nå skal jeg starte på Kvinne i tre stadier; datteren min, meg og mamma.
Livets dans.
Askeland viser et maleri spekket av røde, blå og sorte toner. Dag ser litt bekymret ut.
– Det får vi til, Dag, sier Askeland og stumper røyken.
– Så hvilket bilde ville du ha valgt akkurat nå?
– Det var et godt spørsmål. Det må bli en serie selvportretter. Ja, faen heller. Det koster å leve …
Askeland går bort til kalksteinen og kikker på motivet igjen.
– Jeg vil ha brent umbra i håret, og la noe hvitt stå igjen.
– Det røde går igjen …
– Ja, jeg bruker rødt fra boksene til Dag uten å blande, det er liksom fy, men den rødfargen er jo livet og døden og fødsel og alt det der …
– Men det handler om ditt liv, kan folk også identifisere seg her?
– Du kan si at jeg fjerner sorg og glede fra meg selv gjennom Munchs bilder. Men jeg er veldig for å invitere folk inn i bildene mine. Serien BIG BIG BIG viste ikoner som har hatt betydning for meg, fra Chaplin til Marilyn Monroe. Alle kunne finne et ikon fra sitt liv. Serien min Desire & Destruction i 2006 var derimot et oppgjør med en destruktiv tid i livet mitt. Og Frieze, som ble stilt ut i New York, viste Kløfta-landskap basert på mobilbilder.
– Må egentlig kunstnere blottlegge seg for å få en nerve og sjel?
– Det er jo det vi alle gjør, til syvende og sist.
Askeland leser opp dagens dikt som hun alltid legger ut på Facebook, og viser lattermildt overskriften på artikkelen i Rana Blad om hennes siste utstilling i Galleri Bodøgaard: Gulvdød og veggorgasme. Overskriften spiller på en skulptur av Askeland liggende oppå feiltrykk av Marilyn Monroe, og det nå mye omtalte orgasmebildet som ble malt etter et tre dagers erotisk eventyr i København. Jeg husker plustelig en skulptur i marsipan av kunstneren med tittelen Eat me fra Blomqwist tidlig på 2000-tallet, der brystene ble spist før, og ler litt innvendig.
– Men familiemennesket Askeland forsvinner i alt dette dramaet med sjalusi og kjærlighet? Du er jo avhengig av familien din og er jo moren over alle mødre for alle?
– Det er like mye drama der! Sånn er jo livet, smiler hun, uten rød leppestift på i dag.
– Vet du, Dag, vi går for den erotiske Madonnaen min som motiv nummer ti. Så kan vi få det litt gøy her i innspurten med pornografiske sladder. Det har du aldri gjort før i pressa di!
Madonna.