Malerisk feltarbeid

Patrik Entian og Aleksi Wildhagen.

De siste årene har kunstnerduoen -& Co stått i grøftekanter og bakgårder og dokumentert det lille tettstedet Hvittingfoss gjennom maleri. – Det handler om å ta ting på alvor der man er, se det vakre i det man har, sier billedkunstner Aleksi Wildhagen.

– Hvor la vi de bildene, da?

Billedkunstner Patrik Entian ser seg rundt i gårdsrommet til Berit og Terje Gulbrandsen i Hvittingfoss. Skosålene hans knaser mot snøen når han beveger seg over til en stabel med paller, stikker hånden mellom åpningene og henter ut lerret etter lerret fylt med penselstrøk. Det er starten på arbeidet mot utstillingen The Painters -& Co, som Entian viser sammen med Aleksi Wildhagen på Galleri LNM i mai. Sammen utgjør de kunstnerduoen -& Co.

Entian plasserer maleriene ved siden av hverandre i snøen, trommer litt på baksiden av hvert bilde i prosessen.

– Fin lyd, eller hva? Nesten som et trommeskinn, de blir slik når de ligger ute.

Alle maleriene fanger samme motiv på ulike måter, mens fargepaletten er begrenset til grønt, brunt og hvitt. Wildhagen forklarer at de har krittet opp noen enkle regler for verkene som skal stilles ut i Oslo i vår. Hver arbeidsøkt er begrenset til to farger pluss hvitt, og begge kunstnerne bruker samme farger.

– Jeg synes det er vanskelig å abstrahere i farger, så det at vi nå begrenser oss, er spennende, sier Entian.

-& Co ble til i 2014. Entian og Wildhagen er begge utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og har siden den tiden visst at de ønsket å jobbe sammen en gang. Lenge stod geografien i veien, men da Entian flyttet fra Bergen til Drammen, ble avstanden til Skien, hvor Wildhagen bor, akkurat passe kort.

De to kunstnerne har maleriet som felles plattform, og som -& Co har de utelukkende jobbet utendørs de siste årene. Fokuset er på arbeidet og møtet med seg selv i møtet med omgivelsene. Tilnærmingen er likevel ulik. Entian beskriver seg selv som realist, mens Wildhagen har funnet sin plass i det abstrakte.

-& Co i aksjon på tunet til Berit og Terje Gulbrandsen i Hvittingfoss. Foto: -& Co.

– Det vi har til felles, er blikk og observasjon, det å gjengi verden på en mer eller mindre direkte måte. Vi er begge forankret i landskapsmaleriet, det romantiske. Men jeg er avhengig av å se noe, særlig farger – få en følelse av farge, og gjerne også form, forklarer Entian.

– Mens jeg har en aversjon mot å jobbe etter fotografi, for eksempel. Jeg er avhengig av å kunne gjøre noe til mitt. Det er en av tingene med kunst jeg setter høyest, at det alltid har det frihetspotensialet i seg, sier Wildhagen.

Selv om begge arbeider ulikt i sine respektive kunstnerskap, finner de stor verdi i å kunne jobbe frem prosjekter sammen. Prosessen gir rom for å diskutere hva som fungerer og ikke fungerer og hvorfor, og åpner for en annens blikk på kvaliteter ved eget arbeid som man kanskje ikke evner å sette pris på selv i øyeblikket. -& Cos første prosjekt var en performance under Høstutstillingen i 2014, hvor de to kunstnerne gikk rundt i utstillingen og tegnet alle verkene. Siden den gang har prosjektet vært forankret i Hvittingfoss, et lite tettsted i Kongsberg kommune med litt over 1000 innbyggere, valgt for sin beliggenhet midt mellom kunstnernes respektive hjem i Skien og Drammen.

I anledning intervjuet inviterer Wildhagen og Entian på kaffe på den lokale bingoen, et av stedene som har fungert som varmestue og pauserom under duoens arbeid med debututstillingen Hvittingfoss -& Co fra 2015. I et år rigget de seg til med lerret og staffeli i grøftekanter og bakgårder, sov i telt ved bensinstasjonen Best, som til slutt også ble visningsstedet for utstillingen. Malerier sidestilt med pølsereklamer og bensinpumper er ikke et syn man ser så ofte, men kontrasten er uproblematisk og helt ærlig fra kunstnernes side.

– Det handler om å ta ting på alvor der man er, se det vakre i det man har. Man må ta seg selv dønn seriøst, men så må man kunne ta et skritt tilbake og le av seg selv samtidig, sier Wildhagen.

– Når vi står i hver vår veigrøft med hvert vårt staffeli, og skolebarn og pensjonister går forbi og det sludder ute … Det er jo litt komisk, gliser Entian.

Det var under utstillingen på bensinstasjonen at de traff Berit og Terje, et eldre par som inviterte dem til å bruke bakgården sin like i nærheten av Hvittingfoss sentrum som arbeidsplass. Her jobbet duoen frem fjorårets utstilling Don Quixote, Sancho Panza -& Co til Trøndelag senter for samtidskunst, og samme bakgård er utgangspunktet for utstillingen som vises på Galleri LNM i vår.

– Da vi først begynte å jobbe i Hvittingfoss, beveget vi oss hele tiden rundt i landskapet. Det gir en slags rastløshet, alt rundt oss er jo potensielt interessant. Men nå når vi har begrenset stedet, får vi tid til å gå dypere inn i det, erfare det, forklarer Wildhagen.

Og det er nok av potensielle motiver å utforske på tomten til Berit og Terje. Eiendommen er fylt med gamle campingvogner, hestetransporter, en båt og et par lekehelikoptre. Planker og materialer ligger og står under presenninger, en betongkaktus på størrelse med et lite menneske ruver ved siden av det som likner en sirkusvogn ved inngangspartiet, og en haug med fugler kvitrer fra buskene som skjermer huset fra veien. Noen ganger når Entian og Wildhagen har jobbet flere dager i strekk, har de overnattet i en av campingvognene. Innimellom arbeidsøktene har de varmet seg på kopper med kaffe inne hos Berit og Terje.

Kaffen står også klar når -& Co tar undertegnede med for å vise frem det utendørs atelieret sitt og hilse på paret som så sjenerøst lar dem ta seg til rette på eiendommen sin. Stuen har samme estetikk som gården utenfor, full av rariteter samlet gjennom årene, alt fra dukker og klokker til hatter og hestesadler, alt forankret i en cowboyestetikk. Berit henter tebrød og skoleboller og legger frem hvite servietter dekorert med bibelvers som Terje har trykket på for hånd i verkstedet sitt i en av trailertilhengerne utenfor. På veggen henger et stort familiefoto, og på venstre side, blant barn og barnebarn, står Wildhagen og Entian.

– Ja visst, det var fra grillfesten i sommer, mimrer Entian.

– De er så flinke at, sier Berit, kikker på de to billedkunstnerne.

Terje smiler lurt fra stolen ved siden av, strekker frem kaffekoppen for påfyll. Det er tydelig at paret setter like stor pris på de to kunstnerne som kunstnerne gjør på dem.

– Som kunstner er man litt utenfor samfunnet, og Terje og Berit er også litt utenfor. Jeg opplever at vi møtes i det, sier Wildhagen, fortsetter:

– Vi omgir oss med en slags objektiv virkelighet i samfunnet som jeg opplever at de ikke bryr seg så mye om, de har skapt sin egen verden i verden som jeg er utrolig takknemlig for at vi får ta del i, se og oppdage. Alt har en funksjon selv om det kanskje ser ut som en skrotplass for folk flest. Ting har et tempo som ikke passer i vår tid, men som passer for dem og som de har skapt ut av ingenting. Å være her føles nesten som en fantasy-film hvor man står på andre siden og ser de som jogger forbi i trikot på hovedveien gjennom en slags glasskule.

Nesten ferdig maleri på et staffeli laget av Terje Guldbrandsen, eier av tunet som i dag fungerer som -& Cos atelier. Foto: -& Co.

I starten var duoen urolige for at de i forholdet til Berit og Terje skulle havne i roller som utenforstående betraktere, men slik har det ikke blitt. De fire fant tonen nokså momentant, men -& Co er likevel vare for de etiske problemstillingene som forholdet potensielt medfører. Kunstprosjektet er riktignok bygget opp rundt Berit og Terjes verden, men kunstnerne ønsker ikke å utnytte situasjonen, tråkke over intimsfærer eller vise frem annerledeshet som noe eksotisk. Alt arbeidet, som dokumenteres både gjennom maleri, foto og tekst, godkjennes av paret før det vises frem i offentligheten.

– Det ligger ingen ironi i Hvittingfoss-prosjektet, men en ærlig kjærlighet. Vi går ikke inn med en ovenpå holdning til stedet eller menneskene, vi prøver å ta alt på alvor. Jeg skjønner at folk flest kan være kritiske til kunstverdenen fordi den fungerer som et lukket sted som er vanskelig å penetrere uten å kunne kodene eller skjønne hva som refereres til. Der synes jeg prosjektet vårt skiller seg ut ved at det er konkret og rett på. Det er feltarbeid med maleri, sier Wildhagen.

Ironien er også fraværende i formen på arbeidet, selv om de ikke er fremmed for at bildet av kunstneren foran staffeliet ute i naturen gjerne er et konsept mange forbinder med hobbyvirksomhet eller en romantisk kunstnerklisjé.

– Å stille seg opp ute bak et staffeli er en gammel tradisjon, men prosjektet vårt skiller seg ut ved at den måten å jobbe på har vært tabu så lenge – å være ute, jobbe over tid, gå inn i det klassiske maleriet på en dyp måte. Det er mange kunstnere som har gjort lignende ting både i det siste og gjennom hele moderniteten, men gjerne i små drypp her og der og ofte med en ironisk klang, sier Entian.

Hensikten med arbeidet er ikke å male frem lag på lag med lesninger, men å strippe ned, forklarer Wildhagen.

– Hva er maleri? Hva er å se? Hvilke utfordringer støter vi på? Hva er det vi holder på med? Å oppdage dette stedet på nytt igjen, men nå å strippe det helt ned til beinet gjennom å sette noen begrensninger for oss selv og se hvor vi ender opp er et interessant eksperiment.

Duoen ser ikke for seg at Hvittingfoss blir utgangspunktet for alle -& Cos prosjekter fremover, men utelukker heller ikke at de etter The Painters -& Co vil vende tilbake til stedet i perioder og gå ytterligere i dybden på omgivelsene de har brukt år på å dokumentere og utforske gjennom kunst. Men frem til utstillingsåpningen i mai er det tunet til Berit og Terje som gjelder.

– Dere kommer igjen på torsdag, ja? Så fint, da blir det litt liv her, smiler Berit, før hun vinker oss av gårde.

-& Co jobber mot utstillingen The Painters -& Co på Galleri LNM 11. mai.